Det lå kanskje ikke an til å bli tidenes konsert, i og med at bandets gitarist og (med-)låtskriver Bernard Butler nylig var erstattet av en 17-åring. Men min begeistring for bandet hadde i hvert fall ikke blitt noe mindre av årets albumutgivelse Dog Man Star, som jeg elsket fra første gjennomlytting (og som først mye senere har fått sin velfortjente status som en av nittitallets beste plater).
Ikke nok med det, men på turneen hadde Suede med seg Manic Street Preachers som oppvarmingsband. Overraskende nok, da mange vel anså Manics for å være et større og viktigere band enn de stadig relativt ferske Suede. Jeg husker i alle fall at flere av dem jeg var på vorspiel med før konserten var vel så opptatt av å få med seg Manics som Suede. Og at de var stressa på at vi skulle komme oss avgårde, så man ikke gikk glipp av denne oppvarmingskonserten. Med verdensvant mine kunne jeg imidlertid forsikre gjengen om at supportband på Rockefeller neppe startet å spille før ti, kanskje ikke en gang før halv elleve. Gudene vet hvor jeg tok akkurat dét fra (utover den noe oppblåste selvtilliten man gjerne har når man er 20 (og er på vorspiel)).
For da vi ankom Rockefeller, sannsynligvis litt etter klokka ti, så vi et band på scenen som jeg øyeblikkelig innså at måtte være det walesiske oppvarmingsbandet. Omtrent samtidig som gitarist og vokalist James Dean Bradfield slo hånda over strengene for en avsluttende akkord, tett etterfulgt av et kontant "Thank you".
Og så forlot de scenen.
(En liten tilleggsopplysning: Et par måneder senere kom nyheten om at Manic Street Preachers rytmegitarist og tekstforfatter Richey Edwards var forsvunnet. Han ble aldri funnet, og 23. november 2008 ble han offentlig erklært død. I denne sammenheng er neppe min opplevelse av å gå glipp av en oppvarmingskonsert den største tragedien, men det var uansett ikke mindre frustrerende å innse i ettertid at jeg fucka opp - for fler enn meg selv - siste mulighet til å se Manic Street Preechers med Richey Edwards.)
Men jeg vet ikke en gang om jeg rakk å beklage meg overfor vorspielvennene mine (eller eventuelt gjemte meg for dem) før hovedattraksjonen gikk på, med en selvsikker og energisk Brett Anderson i front. Og herregud, for en konsert det var. Fra han slo an åpningsriffet på "This Hollywood Life", spilte tenåringen Richard Oakes så man skulle tro det var en yngre utgave av Butler selv, og historien har jo vist at han også kunne skrive utmerkede låter. Opp gjennom denne historien skulle jeg altså se Suede en lang rekke ganger, sist i Royal Albert Hall i slutten av mars i år. To av disse var for øvrig på samme turné, i Gøteborg den påfølgende påsken og deretter på Roskilde-festivalen (også et klart høydepunkt).
Og etter hvert (med visse unntak, som da Radiohead varmet opp for R.E.M. i Oslo Spektrum året etter) lærte jeg meg også å møte opp tidlig på konsert om man vil ha med seg oppvarmingsartistene.
PS: Internettet har imidlertid gjort det littegrann lettere å gå glipp av ting. Ikke at det blir i nærheten av det samme som å ha vært tilstede blant publikum, men her kan man faktisk høre et opptak av Manic Street Preachers oppvarmingskonsert fra Rockefeller 28. november 1994.
PPS: Jeg har dessverre ikke noe spesielt velfundert å si om Norges forhold til EU i dag, selv om det sikkert kunne ha skapt en mer elegant avslutning på denne teksten.
Her er et klipp fra VHS/DVD-utgivelsen Introducing the Band, som dokumenterer Suedes Dog Man Star-turné:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar