Det føltes godt å dra på litt (Om Cannes-vinneren Vintersøvn)

«Vinteren er på vei», heter det i HBO-serien «Game of Thrones». I «Vintersøvn» har den hvite årstiden allerede lagt sitt kalde teppe over landskapet så vel som menneskene som befolker det.

Altså, om en filmanmelder ikke kan tillate seg å dra på med en og annen semilitterær pompøsitet i omtalen av en over tre timer lang, Bergmansk/Tsjekhovsk Gullpalme-vinner fra de tyrkiske steppene, når skal han da kunne gjøre det?

Resten av anmeldelsen min av Nuri Bilge Ceylans "Vintersøvn" (som for øvrig ikke er spesielt søvndyssende, selv om den neppe vil appellere til alle) er å finne her, vel å merke mer nøktern i formen.

PS: Jeg burde nok også ha nevnt "Scener fra et ekteskap" blant Bergman-referansene, men man kan vel ikke alltid få med alt.

PPS: Det er åpenbart at den semilitterærpompøse pennen ble noe sløvere underveis, da jeg et stykke ned i anmeldelsen valgte den nærmest insisterende fantasiløse formuleringen om passivaggressivitet og arroganse framfor, tja, om passiv aggressivitet og aktiv arroganse, for eksempel. Ikke at jeg sitter og tenker på sånt i ettertid, altså. Selvfølgelig ikke.

PPPS: En eller annen smartass vil muligens kunne påpeke at vinteren faktisk er på vei også i begynnelsen av "Vintersøvn", men det synes jeg i så fall at vedkommende skal holde seg for god til.

Om Roy Andersson og hans gamle klær

Roy Andersson har sluppet ny film, en begivenhet i seg selv i (kunst-)filmkretser. Den svenske tablåfilmkongen er hyllet av mange, ikke minst blant kritikerstanden, men selv vurderte jeg hans nye "En due satt på en gren og funderte over tilværelsen" til en treer på terningen for Nettavisen.

I ettertid har jeg imidlertid tenkt at begrunnelsen min var noe knapp, og dermed kom behovet for å skrive dette utdypende innlegget.

Egentlig er jeg jo fan, både av Anderssons debutfilm "En kjærlighetshistorie" og hans kortfilmer (jeg må få sett andrefilmen "Gilliap" snart), og ikke minst av den fabelaktige "Sanger fra andre etasje". Den sistnevnte er mest relevant i denne sammenheng, da den innleder trilogien "om det å være menneske" (som han selv kaller den) som "En due som satt på en gren og funderte over tilværelsen" nå har satt et ikke alt for verdig punktum for.

Syv år etter den første og like mange år før den siste kom trilogiens midterste film "Du levende". Jeg fant fram min gamle anmeldelse av den for magasinet planB, og oppdaget at jeg ikke var så negativ som jeg husket. Men jeg innvendte i alle fall den gang at filmskaperens budskap ble i overkant tydelig. Og det er nettopp dét som plaget meg i enda større grad med "En due...", og som jeg nok burde ha utbrodert mer i anmeldelsen min. 

For etter hvert som Andersson har rendyrket sine symbolladde tablåer, har hans budskap blitt nokså påtrengende i sin tydelighet. Og det hjelper ikke i så måte at han lar scenene vare lenge nok til at vi virkelig får rikelig med tid til å  reflektere over at vi har tatt alle poengene. 

Triste, grå menn som fåfengt prøver å selge håpløse underholdningsartikler til en like nitrist og humorløs verden, ensomme gubber som gråter ut sin desperasjon over en stor stärk på puben, gravalvorlige diskusjoner om hva man skal gjøre med den urørte maten som nettopp er betalt av en avdød mann som stadig ligger foran dem - det er ikke akkurat subtile skildringer av tilværelsens uutholdelige trivialitet og tristesse Andersson byr på denne gang. 

Og er ikke humoren etter hvert også blitt ganske så plump, når for eksempel de humørløse handelsreisende i moroartikler som etter eget sigende "prøver å hjelpe folk å ha det moro" dukker opp som en slags running gag filmen igjennom? 

I "En due satt på en gren og funderte over tilværelsen" kommer i tillegg en anakronistisk Karl den 12. med sin hær ridende inn i filmens skittengrå og sekstitallsaktige nåtid. Filmskaperen har selv uttalt at han ønsket å rive den gamle svenskekongen ned fra sin pidestall. For å holde oss til symbolbefengte monarker, så spørs det om keiser Andersson har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å ikle seg de samme klærne tre ganger på rad. For om han ikke er fullstendig naken, så har den en gang så stilige drakten begynt å bli slitt inntil det gjennomsiktige.

Med det har Roy Andersson i mine øyne mistet mye av sin opprinnelige eleganse, og dessverre også en god del av sin autoritet.