tirsdag 23. desember 2014

Og årets beste film er...

Okay, selv filmanmeldere får ikke sett absolutt alle filmer som kommer opp på kino. Selv har jeg et par pinlige hull blant årets premierer, for eksempel har jeg ennå ikke sett Interstellar.

Likevel føler jeg meg ganske trygg på at ingen annen av filmene i 2014 kan måle seg med Richard Linklaters Boyhood, som er en på alle måter enestående film.

Min anmeldelse for Nettavisen, hvor det aldri var aktuelt å gi noe annet terningkast enn 6, kan leses her.

onsdag 17. desember 2014

Høydepunkter fra Thessaloniki Internasjonale Filmfestival 2014

I begynnelsen av november var jeg for andre år på Hellas' største filmfestival, som finner sted i vakre og særdeles hyggelige Thessaloniki. Utfyllende rapport fra festivalen (som i år hadde mange norske bidrag) er på trykk i nyeste utgave av Cinema, som er i distribusjon nå.  

Men her er uansett en gjennomgang av mine personlige favoritter fra festivalen:

Magical Girl (Regi: Carlos Vermut)
Flettverksfilm om en arbeidsløs lærer med en alvorlig syk datter, en selvdestruktiv rikmannsfrue og en tidligere fengselsfugl som er villig til å gjøre det aller meste for henne. En forsfriskende, velkomponert og usedvanlig mørk komedie, som best beskrives som et møte mellom Almódovar og Tarrantino. Nylig så jeg faktisk noen beskrive den Almodovar-produserte, argentinske Wild Tales (som åpnet Film fra Sør i år) på samme måte (var det kanskje Gøteborg Filmfestival?). Men det er kanskje ikke så rart, da Wild Tales og Magical Girl har en del klare likhetstrekk. Førstnevnte er allerede innkjøpt for norsk filmdistribusjon, og jeg håper virkelig det samme vil skje med Magical Girl. 

The Little Death (Regi: Josh Lawson)
Også en flettverksfilm, denne fra Australia. En gledelig frekk komedie om unge voksne som med mer eller mindre hell forsøker å leve ut sine seksuelle fantasier og tilbøyeligheter i sine respektive parforhold. The Little Death fikk ikke overraskende publikumsprisen i sin seksjon. Såvidt jeg vet har en norsk distributør allerede sikret seg denne, men hvis ikke bør man snarest få ut fingeren, fra hvor skal forbli usagt. Jeg krysser i hvert fall flere av mine for at denne smakfulle posteren vil pryde norske kinoer i nær framtid:


(For øvrig er dette langt fra første film som er oppkalt etter orgasmens, øh, kjelenavn, men definitivt blant dem som kler tittelen best. (Jeg vil også anta at andre tittelforslag ble forkastet fordi de ville ført folk ut på lysskye veier ved eventuelle nettsøk)). 

In the Crosswind (Regi: Martti Helde)
Og nå over til noe langt mer alvorlig. Denne estiske filmen skildrer med et eksperimentelt og virkningsfullt formspråk, hvor skuespillerne står som frosset i lange og svært intrikate tagninger, utryddelsen av estlendere under og etter andre verdenskrig. Mange av landets innbyggere ble nemlig deportert til arbeidsleire i Sibir, først som følge av Nazi-Tysklands og deretter Stalin-styrte Sovjets etniske rensning. In the Crosswind ble meget velfortjent belønnet med juryens Artistic Achievment Award. 

Itsi Bitsi (Originaltittel: Steppeulven) (Regi: Ole Christian Madsen)
Fengende, velfortalt og romantisk portrett av danske Eik Skaløe, en myteomspunnet kultfigur som levde ut en eksperimentell livsstil på sekstitallet og frontet rockegruppa Steppeulvene med intense sceneopptredener og beat-inspirerte tekster. Regissert av Ole Christian Madsen, som blant annet har laget Nordkraft, Praha og Flammen og Sitronen.

Norway (Regi: Yannos Veslemes)
Vel verdt en anbefaling er også denne pussige og originale greske vampyrfilmen, som av alle ting er oppkalt etter en halvobskur new wave-låt fra samme land (altså Hellas, ikke Norge). Norway utspiller seg på Atens alternative utelivsscene på åtittallet, og handler om en vampyr som må danse så ikke hjertet hans stopper og hans møte med noen comebackklare nazister. En film med umiddelbart kultfilmpotensial og stor underholdningsverdi, som nok er for sær for norsk kinodistribusjon - men som forhåpentligvis vil finne veien til de hjemlige videohyllene etter hvert. Og forhåpentligvis til  en eller annen festival nær deg. Vant for øvrig den internasjonale kritikerjuryens FIPRESCI-pris for beste greske film.

De siste jeg vil nevne, hadde alle snodig nok fellesnevnerne skoler og klasserom:

The Lession av Kristina Groveza og Petar Valchanov vant juryens spesialpris for originalitet og innovasjon, samt for beste manuskript. En velspilt, formmessig realistisk og tankevekkende film om en ung kvinne som får den sterke moralen hun utviser i sitt læreryrke utfordret når hun plutselig oppdager at ektemannen har satt familien i stor gjeld. (Denne bulgarske filmen må ikke forveksles med den latviske med samme internasjonale tittel som ble vist på Bergen Internasjonale Filmfestival i år.)

Prisen for beste regi gikk til ukrainske Myroslav Slaboshpytskiy for Stammen, en særdeles dyster og annerledes film som utspiller seg på en internatskole for hørselshemmede. Filmen er bygget opp av lange steadycam-sekvenser uten klipp, og utspiller seg i sin helhet på tegnspråk uten undertekster. Kommer på norske kinoer i 2015.

Russiske Ivan T. Tverdovskys Correction Class utspiller seg i en spesialklasse på en konfliktfylt ungdomsskole, og kombinerer et svært realistisk formspråk med en til dels kontroversiell og heller ikke så rent lite mørk historie. Også en sterk film, selv om den ikke helt kan måle seg med de to forutnevnte.

Fordi den var nominert (sammen med Ida og Girlhood) til Europa-parlamentets Lux Award, ble dessuten slovenske Class Enemy vist i Thessaloniki. Dette er en svært tankevekkende og velfortalt debutfilm om en videregåendeklasse som får en ny tysklærer av den strenge, gamle skolen, og de moralske dilemmaene som oppstår i kjølvannet av et selvmord i klassen. Personlig liker jeg denne bedre enn Ida, som vant den nevnte LUX-prisen. Jeg har imidlertid selv vært med å gi Class Enemy en pris, da jeg satt i den internasjonale filmkritikerjuryen på festivalen Panorama of European Cinema i Aten i november i fjor. Min anmeldelse av filmen i den forbindelse ligger ute på FIPRESCIs nettsider.

mandag 15. desember 2014

Filmanmeldelse: The Imitation Game

Morten Tyldum overbeviser med sin internasjonale debut, ble ingressen min. Men det betyr ikke at jeg var helt uten innvendinger mot The Imitation Game.

Anmeldelsen min for Nettavisen kan leses her.

And nothing has changed/Everything has changed: Bowies mer eller mindre skjulte skatter

Nothing Has Changed er altså tittelen på Bowies nye samleutgivelse, med The Best of David Bowie i parantes. Mange tar sannsynligvis tittelen for å være et lettere ironisk "tongue in cheek" motsvar til den tidligere samleren Changesbowie fra rockens såkalte kameleon. Og det er den jo, så klart. Men den er også en tekstlinje fra Sunday, det helt fabelaktige åpningssporet på albumutgivelsen Heathen fra 2002.

Mens vi ventet på Nothing Has Changed lagde jeg meg en alternativ Best of Bowie, med låter som vanligvis ikke inkluderes på samleplatene. Minst mulig singler og hits, altså, selv om det også finnes noen relativt obskure singelutgivelser i den omfattende Bowie-katalogen (Memory of a Free Festival måtte jo med). Denne Spotify-spillelista endte opp med nærmere 60 spor på til sammen snaut fire og en halv time.

I tillegg til at jeg vil skryte litt av låtrekkefølgen og kompilasjonen i seg selv (det må være lov, det er jo ikke jeg som har laget låtene (bortsett fra Fantastic Voyage, da (neida, bare tulla))), tør jeg påstå at innholdet på denne spillelista kan måle seg med en hvilken som helst samling av en hvilken som helst annen artist eller band - inkludert deres største hits. Og at det sier en hel masse om hvilken eksepsjonell låtskriver og artist David Bowie er.

Gledelig var det også å kunne trekke fram en del materiale fra senere utgivelser som Outside og Heathen, som jeg mener er ganske så undervurderte. Og alle perlene fra Diamond Dogs. Og fra David Bowie aka Space Oddity. Og fra... Oh well, sjekk heller ut selv.

For den som måtte ønske å ta en lytt, er Spotify-spillelista med mitt utvalg av Bowies mer eller mindre skjulte skatter å finne her:
Bowie - more or less hidden treasures
(Og åpningssporet måtte naturligvis bli Sunday - som også avslutter spillelista, i en annen versjon.)

onsdag 10. desember 2014

Hva jeg husker best fra EU-avstemmingdagen i 1994

For snaue to uker siden var det 20 år siden Norge (for andre gang) stemte nei til EU, altså helt tilbake til 28. november i 1994. Selv husker jeg naturligvis diskusjonene, folkeavstemmingen og resultatet av opptellingen (jeg stemte ja, men håpet egentlig på nei). Men vel så godt husker jeg konserten på Rockefeller samme kveld. Her skulle jeg nemlig se Suede, for aller første gang. (Og det skulle ikke bli siste gang, i dag er jeg oppe i minst tyve konserter med dette bandet.)

Det lå kanskje ikke an til å bli tidenes konsert, i og med at bandets gitarist og (med-)låtskriver Bernard Butler nylig var erstattet av en 17-åring. Men min begeistring for bandet hadde i hvert fall ikke blitt noe mindre av årets albumutgivelse Dog Man Star, som jeg elsket fra første gjennomlytting (og som først mye senere har fått sin velfortjente status som en av nittitallets beste plater).

Ikke nok med det, men på turneen hadde Suede med seg Manic Street Preachers som oppvarmingsband. Overraskende nok, da mange vel anså Manics for å være et større og viktigere band enn de stadig relativt ferske Suede. Jeg husker i alle fall at flere av dem jeg var på vorspiel med før konserten var vel så opptatt av å få med seg Manics som Suede. Og at de var stressa på at vi skulle komme oss avgårde, så man ikke gikk glipp av denne oppvarmingskonserten. Med verdensvant mine kunne jeg imidlertid forsikre gjengen om at supportband på Rockefeller neppe startet å spille før ti, kanskje ikke en gang før halv elleve. Gudene vet hvor jeg tok akkurat dét fra (utover den noe oppblåste selvtilliten man gjerne har når man er 20 (og er på vorspiel)).

For da vi ankom Rockefeller, sannsynligvis litt etter klokka ti, så vi et band på scenen som jeg øyeblikkelig innså at måtte være det walesiske oppvarmingsbandet. Omtrent samtidig som gitarist og vokalist James Dean Bradfield slo hånda over strengene for en avsluttende akkord, tett etterfulgt av et kontant "Thank you".

Og så forlot de scenen.

(En liten tilleggsopplysning: Et par måneder senere kom nyheten om at Manic Street Preachers rytmegitarist og tekstforfatter Richey Edwards var forsvunnet. Han ble aldri funnet, og 23. november 2008 ble han offentlig erklært død. I denne sammenheng er neppe min opplevelse av å gå glipp av en oppvarmingskonsert den største tragedien, men det var uansett ikke mindre frustrerende å innse i ettertid at jeg fucka opp - for fler enn meg selv - siste mulighet til å se Manic Street Preechers med Richey Edwards.)

Men jeg vet ikke en gang om jeg rakk å beklage meg overfor vorspielvennene mine (eller eventuelt gjemte meg for dem) før hovedattraksjonen gikk på, med en selvsikker og energisk Brett Anderson i front. Og herregud, for en konsert det var. Fra han slo an åpningsriffet på "This Hollywood Life", spilte tenåringen Richard Oakes så man skulle tro det var en yngre utgave av Butler selv, og historien har jo vist at han også kunne skrive utmerkede låter. Opp gjennom denne historien skulle jeg altså se Suede en lang rekke ganger, sist i Royal Albert Hall i slutten av mars i år. To av disse var for øvrig på samme turné, i Gøteborg den påfølgende påsken og deretter på Roskilde-festivalen (også et klart høydepunkt).

Og etter hvert (med visse unntak, som da Radiohead varmet opp for R.E.M. i Oslo Spektrum året etter) lærte jeg meg også å møte opp tidlig på konsert om man vil ha med seg oppvarmingsartistene.

PS: Internettet har imidlertid gjort det littegrann lettere å gå glipp av ting. Ikke at det blir i nærheten av det samme som å ha vært tilstede blant publikum, men her kan man faktisk høre et opptak av Manic Street Preachers oppvarmingskonsert fra Rockefeller 28. november 1994.

PPS: Jeg har dessverre ikke noe spesielt velfundert å si om Norges forhold til EU i dag, selv om det sikkert kunne ha skapt en mer elegant avslutning på denne teksten.

Her er et klipp fra VHS/DVD-utgivelsen Introducing the Band, som dokumenterer Suedes Dog Man Star-turné:


fredag 28. november 2014

Det føltes godt å dra på litt (Om Cannes-vinneren Vintersøvn)

«Vinteren er på vei», heter det i HBO-serien «Game of Thrones». I «Vintersøvn» har den hvite årstiden allerede lagt sitt kalde teppe over landskapet så vel som menneskene som befolker det.

Altså, om en filmanmelder ikke kan tillate seg å dra på med en og annen semilitterær pompøsitet i omtalen av en over tre timer lang, Bergmansk/Tsjekhovsk Gullpalme-vinner fra de tyrkiske steppene, når skal han da kunne gjøre det?

Resten av anmeldelsen min av Nuri Bilge Ceylans "Vintersøvn" (som for øvrig ikke er spesielt søvndyssende, selv om den neppe vil appellere til alle) er å finne her, vel å merke mer nøktern i formen.

PS: Jeg burde nok også ha nevnt "Scener fra et ekteskap" blant Bergman-referansene, men man kan vel ikke alltid få med alt.

PPS: Det er åpenbart at den semilitterærpompøse pennen ble noe sløvere underveis, da jeg et stykke ned i anmeldelsen valgte den nærmest insisterende fantasiløse formuleringen om passivaggressivitet og arroganse framfor, tja, om passiv aggressivitet og aktiv arroganse, for eksempel. Ikke at jeg sitter og tenker på sånt i ettertid, altså. Selvfølgelig ikke.

PPPS: En eller annen smartass vil muligens kunne påpeke at vinteren faktisk er på vei også i begynnelsen av "Vintersøvn", men det synes jeg i så fall at vedkommende skal holde seg for god til.

torsdag 27. november 2014

Om Roy Andersson og hans gamle klær


Roy Andersson har sluppet ny film, en begivenhet i seg selv i (kunst-)filmkretser. Den svenske tablåfilmkongen er hyllet av mange, ikke minst blant kritikerstanden, men selv vurderte jeg hans nye "En due satt på en gren og funderte over tilværelsen" til en treer på terningen for Nettavisen.

I ettertid har jeg imidlertid tenkt at begrunnelsen min var noe knapp, og dermed kom behovet for å skrive dette utdypende innlegget.

Egentlig er jeg jo fan, både av Anderssons debutfilm "En kjærlighetshistorie" og hans kortfilmer (jeg må få sett andrefilmen "Gilliap" snart), og ikke minst av den fabelaktige "Sanger fra andre etasje". Den sistnevnte er mest relevant i denne sammenheng, da den innleder trilogien "om det å være menneske" (som han selv kaller den) som "En due som satt på en gren og funderte over tilværelsen" nå har satt et ikke alt for verdig punktum for.

Syv år etter den første og like mange år før den siste kom trilogiens midterste film "Du levende". Jeg fant fram min gamle anmeldelse av den for magasinet planB, og oppdaget at jeg ikke var så negativ som jeg husket. Men jeg innvendte i alle fall den gang at filmskaperens budskap ble i overkant tydelig. Og det er nettopp dét som plaget meg i enda større grad med "En due...", og som jeg nok burde ha utbrodert mer i anmeldelsen min. 

For etter hvert som Andersson har rendyrket sine symbolladde tablåer, har hans budskap blitt nokså påtrengende i sin tydelighet. Og det hjelper ikke i så måte at han lar scenene vare lenge nok til at vi virkelig får rikelig med tid til å  reflektere over at vi har tatt alle poengene. 

Triste, grå menn som fåfengt prøver å selge håpløse underholdningsartikler til en like nitrist og humorløs verden, ensomme gubber som gråter ut sin desperasjon over en stor stärk på puben, gravalvorlige diskusjoner om hva man skal gjøre med den urørte maten som nettopp er betalt av en avdød mann som stadig ligger foran dem - det er ikke akkurat subtile skildringer av tilværelsens uutholdelige trivialitet og tristesse Andersson byr på denne gang. 

Og er ikke humoren etter hvert også blitt ganske så plump, når for eksempel de humørløse handelsreisende i moroartikler som etter eget sigende "prøver å hjelpe folk å ha det moro" dukker opp som en slags running gag filmen igjennom? 

I "En due satt på en gren og funderte over tilværelsen" kommer i tillegg en anakronistisk Karl den 12. med sin hær ridende inn i filmens skittengrå og sekstitallsaktige nåtid. Filmskaperen har selv uttalt at han ønsket å rive den gamle svenskekongen ned fra sin pidestall. For å holde oss til symbolbefengte monarker, så spørs det om keiser Andersson har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å ikle seg de samme klærne tre ganger på rad. For om han ikke er fullstendig naken, så har den en gang så stilige drakten begynt å bli slitt inntil det gjennomsiktige.

Med det har Roy Andersson i mine øyne mistet mye av sin opprinnelige eleganse, og dessverre også en god del av sin autoritet.